En liten rapport fra Leiv Erikssons Vinland 1000 år etter.
Vi, det vil si mannskapet på Mjøsen Lange, ankom en liten forblåst flyplass som het Blanc Sablon på Labradorkysten temmelig slitne etter å ha reist halvannet døgn med fly. Den siste biten hadde vi blitt stuet sammen i et lite tomotors fly. Vi var passe døgnville etter å ha skrudd på klokka for hver eneste flyplass vi landet på, lokal tid var 1130. Vi fikk nå beskjed om at vi skulle transporteres med buss til nærmeste tettsted, Lance aux Clair. Da vi kom dit fant vi ut at på den lille turen med buss hadde klokka skiftet med hele 1,5 timer. Vi hadde krysset enda en tidslinje, men nå i retning Norge, så nå var klokka plutselig blitt 1330, altså passe tid for lunsj.
Dette tettstedet hadde nesten 400 innbyggere slik at en gjennomgang av stedet severdigheter var unnagjort rimelig fort. Her ble alle mannskaper samlet før endelig avreise til Red Bay som skulle være hovedbase for den neste uka. Turen tok ca halvannen time gjennom landskap som lignet på Hardangervidda og tettsteder som gjør Finnmark til ett overbefolket område i sammenligning. Dagen etter fikk vi endelig begynne med det som vi ble invitert for; nemlig håndtering av båter. Båtene ankom Lance au Diable med trailere, 3 stk. Det skulle vært 4 men islendingene som sto for frakten hadde glemt igjen en svensk båt på Island. Båten var 17 meter lang og 3 meter bred så det ble ansett som ett kunststykke. Det hadde vært lettere å forstå om det hadde lignet på en standard kontainer. Dette la en liten demper på humøret til svenskene. Vi klargjorde de båtene som hadde kommet fram for sjøsetting dagen etter.
Lørdag 22 ble vi vekket svært tidlig, det er blitt meg fortalt at det var sånn omtrent klokka 0500 om morgenen med andre ord før en viss mann har fått sko på bena. Etter at morgentåka hadde lettet foran mine øyne kunne vi sjøsette båten og den fløt på vannet omtrent når jeg våknet sånn i nitiden. I løpet av et par timer hadde vi fått alle båtene på vannet. Båtene var: Mjøsen Lange fra Lillehammer, Viksbåt Telja og Krampmacken fra Sverige, samt en båt fra Newfoundland, Viking Saga, som hadde ankommet kvelden i forveien. Vi ble deretter servert en skikkelig tømmerhøggerlunsj rett fra grillen. Vi var nesten ferdige da det ankom en båt til, nemlig Norseman fra USA. Dette er en "Gokstadkopi" bygget halv skala i glassfiber. Dette gjør båten til ett unikum og for sikkerhets skyld viste det seg at mannskapet også holdt en høy Disney-faktor. For de som har lest Donald Duck gjennom en generasjon husker vel "Donald og Vikinghjelmen".
Tilbake til saken: mens fotografene svermet rundt oss rodde vi ut fra kaia får vi kunne heise seil og sette kursen nordøsttover mot Red Bay. Vi var litt spent på vinden, da vi hadde fått beskjed om at vi var ventet framme på slaget kl 1900. Vinden sto oss bi og vi gjorde behagelige 5-6 knop langsetter kysten. Vi kom fram såpass tidlig at vi bestemte oss for å krysse fram og tilbake utenfor innløpet til Red Bay. Og bra var det, for mens vi krysset fram og tilbake begynte vi å se blåst fra hval. Først langt unna, men etter hvert tettere på. Den nærmeste kom på tvers av båten på bare 200 meters hold og det var som og se et undervannskjær vokse opp av sjøen, men halen var STOR. Denne opplevelsen gjorde en ellers bra dag til en kjempedag.
Til tider ble enkelte i mannskapet så opptatt av hval at de ikke fikk med seg at vinden økte på og vi måtte jobbe med seilføringen. Tilslutt seilte vi inn til kaia i Red Bay, og ble tatt imot med stor virak av lokalbefolkningen. Vi hadde da tilbakelagt en distanse på 21.5 sjømil på omtrent 5 timer. Dette er en stor opplevelse for oss på flere plan, først og fremst det å seile i farvann som engang for tusen år siden helt sikkert ble besøkt av vikinger, men også det og oppleve oppslutningen som dette arrangementet har hos de lokale innbyggere.
Vi føler blir vi så godt tatt hånd om at jeg tviler på at noe tilsvarende kunne blitt gjort hjemme. Det virker som om det er minst en i hver familie som deltar i en eller annen form. I tillegg er det litt deilig for en som rager 170 over havet å føle at en faktisk rager nesten et hode over de innfødte på her på kysten. I morgen står det nok en dag med segling på programmet og vi håper bare at værgudene står oss bi. Det som nå skal skje er en samkjøring av flåten med båter slik at vi kan krysse Straumsundet (Strait of Bel Isles) uten å risikere uhell. Vi skal nemlig opptre på en stor mediehappening den 28. juli ved L'anse aux Meadows med 2 timer direktesendt TV i hele USA.
Ebbe Horneman